Hvordan er det egentlig å være en tennåringsmor?

Vel, det er sikkert mange andre tennåringer som lurer på hvordan det er å ha barn i ung alder. Jeg selv fikk min første sønn 9 dager etter jeg hadde fylt 19 år. Selv om jeg ikke er den yngste jeg vet om som har blitt mor, er det nok mange som tenker at det er alt for ungt å få barn som 19 åring.

Når man blir mor i ung alder kan man risikere å kanskje må utsette utdanning i noen år, eller kanskje aldri får mulighet til å ta noe utdannelse. Jeg ser på det å ha et yrke som veldig viktig. Derfor valgte jeg å fullføre videregående og hjelplepleierutdanningen selv om jeg var gravid. Noe jeg setter veldig pris på den dag i dag.

Men hvorfor tror mange at det er så mye bedre å vente med å få barn til man er blitt "voksen"? Hva er voksen? Er det når man har utdannelse? Når man er gift? Når man har fylt 30? Eller kanskje det er først når man får barn at man blir voksen?

Har man da liksom mer erfaring med barn enn oss som er litt yngre? Eller kanskje dem har mer forståelse for hvordan det er å være et barn?
Jeg forsvarer ikke 15-åringer som får barn, slett ikke, men det finnes flinke mødre i tennårene også.

Jeg opplevde noe rart her om dagen når jeg var hos jordmora mi. Vi satt å snakket om dette å få to så tette barn. Vi har alltid hatt dype og litt filosofiske samtaler om det meste egentlig. Så kom vi inn på dette temaet "ung mor". Hun ble mer alvorlig og syntes man skulle følge opp disse tennåringsmødrene mer enn "voksne" mødre.
Hm, sa jeg. Jeg kan ikke si at jeg har fått noe spess oppfølging etter fødsel jeg asså? Jeg er jo bare 19 år, og venter barn nr to til høsten.

Hun snudde seg i stolen sin å avbrøt "screensavern" på pcn med musa. . . . 08 08 89 . . . Ja du blir jo ikke 20 før i august du??
Vel, etter det ble det en helt annen lyd i stolen ved pcn. Det var som å starte på nytt. Da ble jeg plutselig en "tennåringsmor". Nå skulle jeg få ny time hos henne etter 2 uker, selv om jeg bare var i uke 26. KUN fordi hun oppdaga at jeg var 19 år.

Og hvordan skal man reagere på noe sånt? Siden jeg er alene, gjør det ikke noe å ha noen å snakke med innimellom om livet generelt. Det er faktisk ganske godt. Snakke med noen som har levd et langt liv og har erfaring med mange unger selv.

Jeg hørte på radioen her om dagen en dame som snakket om akkurat dette temaet. Det å være ung mor. Hun kunne aldri i verden tenke seg å få barn med den fyren hun var sammen med på videregående. En større slubbert kunne hun ikke huske å ha kjent. En barnslig 20 åring som ikke visste bak frem på hvedagen. Så hun ba unge jenter om å tenke seg om 3-4 kanskje 5 ganger før dem fikk barn med kjæresten sin. Jeg sier ikke at alle er sånn når dem er 20, men alt for mange er det. Det har nok flere unge mødre erfart. Selv jeg, som fikk barn med en på 25 år, har blitt skuffa mer enn en gang, og bor nå alene.
Det er nok et av de største problemene som ung mor, vil jeg tro.

Uansett har jeg fått så mye positivt ut av det å være mor, som ingen uten barn kan tenke seg. Det å være mor til et barn er etter min mening, meningen med livet. Det å føde noe man har bært inni seg i 9 mnd er helt fantastisk. Uansett om man er ung eller gammel.