Sykehuset

I går var jeg på kontroll hos jordmora mi på helsestasjon. Alt var bra med meg, men hun engstet seg for den lille i magen min. Hun fikk det samme magemålet denne gangen som sist jeg var der. Et tegn på at han kanskje ikke tar til seg nok næring. Så hun ringte inn til Akershus Universitetssykehus (Ahus) for å høre om dem hadde tid til å ta meg inn nå fortløpende. Da fikk jeg tilbud om ultralyd/vekstkontroll. Og det måtte skje med en gang. Så det var bare å hive seg i bilen å ringe til Jan-Erik som passet Torkild.

Jeg kjørte motorveien inn til Oslo, og lå i alt fra 90 til 120 km/t. (kjører man under det blir det kø)
Fikk parkert denne kjerra mi i parkeringshuset og gikk inn på GYN Poliklinikken.

På venterommet satt det blandt annet to unge jenter jeg la spess merke til. Hun ene med et barn på armen og hun andre med magen under haka. Hun hadde tydeligvis vært inne til UL og fått vite at barne hun hadde i magen sin ikke var levende. Det kom en jordmor inn på venterommet å viste henne papirene hennes og så at hun kunne velge selv om de skulle ta den ut med KS eller om hun ville føde den vanlig. :( Hun gråt og ville ikke tro det som hadde skjedd. Hun ble nesten sint på jordmora som hadde undersøkt henne. Heldigvis tok hun dem med seg inn på et annet rom slik at vi andre gravide slapp å se på hvordan hun hadde det.

Jeg hadde ventet i over 1 time og satt til slutt alene på venterommet. Bladde gjennom alle bladene på bordet. Så hørte jeg noen komme subbene gjennom korridoren.
- "Johansen?" Å f* f***! tenkte jeg. . Det er Thomas jo. Den hotteste overlegen på hele Ahus. Jeg snudde meg å sa -"det er ikke flere her, det er bare meg" . . Kunne kjenne at jeg rødmet mer og mer. Å JEG SOM IKKE HADDE SMINKE PÅ MEG!?

-" Nei, okei. " sa han.
- "Hva er navnet ditt da?" spurte han . .
- "Karoline . . Vollan "

Han ble borte i fem minutter før han kom tilbake å rakk frem hånda til meg.
-"Hei -Thomas, heter jeg. Gynekolog."

Jeg nappa med meg håndveska mi å gikk etter den flotte karen inn på undersøkelsesrommet.
Han skravlet om hvordan jeg hadde det med en liten hjemme og hvordan fødselen min var. Jeg la meg på senga under flatskjermen og bretta frem magen.
Han gjorde klar ultralydapparatet, mens jeg tenkte "tenk at jeg skulle ha så j**** flaks å møte deg i real life". Var jo sikkert rød som en blomme i trynet :S

Han kunne raskt konstatere at alt var bra med den lille i magen . Han var nok litt stor i stedet for liten, sa han.
-"Men det er jo helt naturlig siden du er ganske stor selv." sa han. .
Jeg snudde meg mot han å løftet på det ene øyenbrynet. .
- "Nei ikke sånn ment!! Det var ikke sånn jeg mente det" sa han litt desperat.
-" Det er heeelt greit det, jeg vet at jeg ikke er av den minste typen mennesker".
Han lo å ble kjemperød i ansiktet og sa at han syntes jeg hadde en kjempefin mage :D Da var dagen, uka og kanskje året mitt reddet! Håhå, dere kan bare kalle meg feit, men dr.Thomas sier jeg har fin mage ;o)

Han var fornøyd med undersøkelsen og sendte meg hjem igjen. Ingenting å bekymre seg for :o) Jeg fløy gjennom hele sykehuset på en rosa liten sky mens jeg ringte mamma for å fortelle hvordan det hadde gått :o)
Morro med sånne dager også innimellom. <3